En personlig prat med Atle Bredal, sjef for musikkprodusentene i NRK-P1, de som velger musikken som blir NRK-listet.

Atle Bredal. Foto fra www.ballade.no

Jeg heter Nicolay Leganger. Jeg har hatt en samtale med Atle Bredal. Dette er en av flere artikler som er skrevet ut av denne samtalen. Jeg er artist, og medstifter og styreleder i flere viseklubber i Norge. Min hobby er å være en aktiv inspirator for alle som skriver tekster, sanger og de som formidler visetradisjonen. Jeg fikk “Friviligprisen i Lindås Kommune 2016 for arbeidet lokalt. Jeg håper disse artiklene vil hjelpe deg i å lykkes med å spre dine sanger.

Atle Bredal er leder for musikkprodusentene i NRK-P1. Hvem er denne personen som styrer hvilken musikk vi får høre, og hva motiverer ham?

Hvem er Atle Bredal?

-Men hva med deg selv, Atle Bredal – hva er ditt forhold til norsk musikk?

”Jeg hører jo mye musikk på jobb, selv om ikke jeg hører så mye som jeg ønsker.  Det gode forholdet mitt til norsk musikk etablerte jeg i oppveksten. Jeg tok timer i klassisk gitar, og spilte i ungdommen i flere band, både elektrisk gitar og bass. 

Jeg var en del av punke-bevegelsen kan du godt si,  vi hold i alle fall på med de nye og aktuelle musikkstilene og var med i det som skjedde den tiden.  

Jeg var så heldig å vokse opp i et godt vennskap med ”Doddo” (Eduardo Hans ”Doddo” Andersen, senere kjent som frontfigur i bandet ”Unge Frustrerte Menn).  Vi spilte i flere band sammen. Vi spilte naiv rock, der Doddo skrev lange tekster til endeløse melodilinjer.  Vi satte ikke noen grense for hva vi skulle drive med.  Doddo og jeg var med i Sosialistisk Ungdom, og kom i kontakt med Bergen Rockeklubb.  Vi spilte blant annet på Oleana i Oasen og på den første konserten i Nygårdsparken.  Noen av låtene pekte tydelig mot Unge Frustrerte Menn, bandet som Doddo senere slo gjennom med.  Det var også andre band.

Doddo og jeg var naboer, og foreldrene våre var venner.  Min far er skuespiller Peter Bredal, hans far var pianisten Knut Albrigt Andersen.  Vi vokste opp i møte med mange kulturpersonligheter, kunstnere og raddiser.   norsk kunst og kunstliv har derfor alltid vært nær til meg. 

Foreldrene våre var samfunnsengasjerte og hadde et stort nettverk.  Doddo sine foreldre var veldig sosial, og vi venner var alltid velkommen der. De hadde farge TV først, og vi så fotball og konserter der, og ble inkludert i familien. Moren var fra Brasil, og fotballinteressen var stor. Det var fult hus når Brasil ble vist på TV.

Jeg søkte meg inn på musikklinjen på gymnaset, på U.Pihl.  Men egentlig var ikke det fordi jeg ville studere musikk.  Den gangen var det ikke fritt skolevalg.  Du måtte gå på det gymnaset som lå nærmest.  For min del var det Åsane Gymnas som lå nærmest Tertnes der jeg bodde da.   Men jeg hang ikke med de folkene jeg ville komme i klasse med der. De var kanskje litt mer ”sossete” i sin stil enn jeg likte den gangen. Så da ble det til at jeg søkte på U. Pihls musikklinje. Der utviklet jeg interessen for musikk, og fikk mitt første møte med musikkteori. Noe jeg egentlig ikke likte, mest fordi jeg opplevde et slags ”fortolknings-diktatur”.  Gikk et musikkstykke i moll, skulle det fortolkes som trist.  Jeg er fortsatt uenig i at man skal tenke slik, det må jo være opp til enhver hvordan de opplever musikken.  Heldigvis fikk jeg et år på musikklinje på folkehøyskole i Agder,  der jeg fikk noen lærer som var mer vidsynt.  Det utviklet min interesse og forståelse for musikkteori og komposisjon.

Når jeg kom tilbake til Bergen ble jeg etter hvert diskjockey på Chagall, det var i 1986.  Der var jeg noen år, og det var en fin tid.  Jeg jobbet også noen år i platebutikken Utopia, på samme tiden.  I noen av de årene var jeg også i Radio Mega i Bergen om natten.  Det var et frivillig engasjement der jeg lærte mye og virkelig fikk interesse for radio.

-Hvilken musikk høre du på?

Jeg hører jo mye musikk på jobben, og over alt ellers.  Det gjør forresten de andre produsentene også.  I og med at radio er en sekundærkanal for lytting til musikk, er det også greit å lytte til musikken slik lytterne vil høre på den – med et halvt øre, mens de egentlig kanskje er opptatt av noe annet de gjør på.  Det er for eksempel sjelden slik at folk nilytter til tekster og musikk på radio, det skjer nok helst når de laster ned eller kjøper en CD.  Det innebærer at vi må være litt obs på en tekst som inneholder bruddstykker som kan virke støtende hvis det blir tatt ut av konteksten.  Folk kan mistolke og reagere negativt på en tekst som egentlig har et positivt budskap helhetlig sett.

Selv liker jeg best musikk innen sjangrene jazz, soul og hiphop.  Det er jo egentlig musikk som vi spiller lite av i NRK P1.  Både soul og hiphop ble jeg godt kjent med da jeg var diskjockey i Bergen, og da jeg jobbet i platebutikk.

Slik ble Atle Bredal musikksjef

-Hvordan har det seg at du ble musikksjef i NRK P1?

Vel, du kjenner jo til min musikkinteresse.  Da jeg jobbet i Radio Mega utviklet det seg en interesse for radio. I 1989 søkte Radio 1 Bergen etter folk.   Jeg fikk jobb der, og den gikk blant annet ut på å lage en egen musikkprofil for Bergen.  Men det var ikke sending døgnet rundt, så dette kombinerte jeg med å jobbe på Akuttmottak for ungdom.

I 1992 skulle NRK P3 starte opp.   Jeg hadde egentlig ikke lyst til å flytte, for jeg var blitt gift med Torunn og godt etablert i Bergen.  Men jeg sendte en åpen søknad, og tenkte ikke så mye mer på det.  Men våren 1992 fikk jeg en telefon fra dem.  ”Du har jo søkt jobb hos oss som musikkprodusent” sa de.  Dermed ble det intervju, og jeg dro til Trondheim.  I første omgang alene.  Vi fikk vårt første barn det året,  Ravn Thor.

Det ble en heseblesende tid.  NRK skulle lage et ”musikk-plukke-program” på data, noe ala det vi styrer med innkjøpt programvare i dag.  Vi var to ansatte som skulle fylle 24 timer i døgnet med musikk. Samtidig som jeg skulle kvalitetssikre utviklingen av programvaren.  Det var et stort ansvar, jeg hadde ansvar for millioner av kroner.  Til sammen var det rett og slett for mye jobb som skulle gjøres på for kort tid. Men det viste jo ingen når vi gikk i gang.  Det ble for krevende.   Jeg jobbet alt for mye.  Heldigvis kom familien opp etter et halvt års tid, det var godt.  Men jeg var nesten ”utbrent” etter et års tid.  Jeg var skikkelig kjørt,  følte meg svimmel og sliten.  Jeg tror det er det nærmeste jeg har vært angst og depresjon.   Jeg husker jeg trappet ned til normal arbeidstid, gikk til akupunktur og tok tiden til hjelp.  Jeg slapp å sykemelde meg. Det var en viktig erfaring, det og.   Både for min egen del, og for jobben som leder.  

Frem til 1999 var jeg konstituert musikksjef i P3 i halvannet år.   Jeg hadde også gleden av å jobbe med NRK Metro prosjektet. Det handlet om å etablere en radiokanal i indre Oslofjord, som et alternativ til P4.

I 2000  ble jeg musikkprodusent i P1.   Da var vi fire produsenter som jobbet sammen med musikksjef Per Ole Hagen.   Vi hadde det kjekt og trivdes. 

I 2013  fikk jeg jobben som musikksjef,  med ansvar for å utvikle P1 og P1+, sammen med syv produsenter.

Godt motivert

-Hva motiverer deg?

Jobben byr på mange gleder.  Vi har et godt arbeidsmiljø, der alle har en levende interesse for musikk.  Vi er godt oppdatert på det som skjer, og vi bidrar til å utvikle musikken i flere av NRK kanalene.   Vi har god kontakt med ulike musikkmiljø og aktører i bransjen, og opplever at vi er til nytte for norsk musikkliv.  Det er jo også veldig kjekt når musikk vi liker også slår an hos publikum.  Det gir en egen spenning og glede å følge med hvordan det går med nye artister vi satser på.

-Hva gjør du i fritiden?

Vi  bor i en enebolig, der jeg har en hage og et drivhus.  Der dyrker jeg grønnsaker i den lyse årstid.  Jeg liker å fiske. I Trondheimsfjorden er det ikke så mye fisk, så det blir mest innsjøer og Nidelven.  Det var en interesse jeg fikk som barn på Tertnes.  I vinterhalvåret brygger jeg øl. Veldig godt øl, etter hvert.  Jeg liker å lage mat, både for familien og til gode venners lag.   Så er jo fotball interessen stor.  Jeg følger godt med, ser kamper på TV, og reiser på nesten alle hjemmekampene til Brann i Bergen.  Jeg følger med på hva som skjer i Bergen via nettet.

Så er intervjuet over, ette fire timer.  Atle Bredal går, for å lage helstekt kje (geit) hos en venn i byen som skal feire 50 årsdag.  

Han fremstår som en folkelig og vennlig type, som har stor integritet.  Men viktigst av alt: Han brenner for norsk musikk, og har et hjerte for nye norske artister.  Han er kanskje norske POP-talenters beste venn.