Jeg var nylig på et seminar om fremføring av viser. Hvordan skal en sang introduseres? Hva kan man si først? Hvilke ord skal man betone for å få frem det viktigste budskapet? Seminaret var bra det, for det går selvsagt an å rote seg helt bort i alle deler av fremføringen. Eller å fortelle hele innholdet i sangen før du synger.
Likevel er det ikke dette heg skal fortelle deg om, men kanskje det helt motsatte. En historie om å ikke introdusere. Historien om den gangen jeg oppdaget at en sang er min bare til den forlater mine lepper. Med til denne historien hører det at jeg har hatt tro på at tekstene / sangene kan virke slik jeg har ment dem, at jeg kan forplante mine tanker, meninger, bilder, følelser og ideer inn i et annet menneske via en sang. For å oppnå dette har jeg prøvd å ramme inn sangen i en introduksjon som utdyper situasjonen, intrigen, de dramatiske følgene – og kanskje hvordan min sang løser problemet
Det var dette jeg ofte gjorde i 2006, da jeg begynte på et kurs i coaching. Vi hadde fremover 3 helgesamlinger. Som den muntre «Klatremus Lillemann» jeg er, tok jeg gitaren med. Om kvelden var det ganske sosialt, og vi kunne synge litt allsanger. Noen av mine egne sanger var også kjærkommen, og alle ble behørig introdusert. Det var hyggelige mennesker og gode opplevelser.
Så møttes vi en fredag til fjerde samling, og fikk vite at vi alle skulle ha en individuell – hemmelig – oppgave. Det var ikke lov å fortelle noen hvilken oppgave vi hadde fått, dette skulle avsløres søndag. Alle fikk tildelt sin oppgave.
Min oppgave var veldig lett, og kjekk. Jeg skulle ta frem gitaren der vi satt i en ring, 25 folk fra næringslivet. Jeg skulle velge en av mine egne sanger som jeg syntes kunne passe for dem, som alle ville bli gode veiledere, hjelpere og coacher. Jeg skulle kun si hva sangen het, og deretter synge. Så var oppgaven min ferdig.
Jeg valgte en sang som heter «Båt med hvite seil». Den er nå spilt inn, og vil bli utgitt i 2018. Foreløpig må du nøye deg med teksten, men sett deg på nyhetsbrevet, så får du høre den når den kommer ut – og «follow» meg på Spotify.
Her er teksten:
Båt med Hvite seil
av Nicolay Leganger
Jeg er en liten båt med hvite seil
på hav så langt mitt blikk kan se.
Det ligger stille som et buet speil
der strømmer trekker meg av sted.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal.
Nå vet jeg ikke hva jeg vil,
men håper det i alle fall
er deg jeg driver til.
En gang så kom jeg deg så alt for nær.
En gang så ble vi nesten ett.
Siden den den gangen har jeg hatt deg kjær,
og siden den gang har jeg lett.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal.
Nå vet jeg ikke hva jeg vil,
men håper det i alle fall
er deg jeg driver til.
Å fremføre sangen var en fornøyelse, som det er når folk virkelig lytter. De viste jo ikke at dette var min hemmelige oppgave, men de var helt med. Så gikk helgen sin gang, og jeg begynte etterhvert å tenke at jeg kanskje aldri hadde sunget den sangen så bra. For underveis i pauser og oppgaver fikk jeg svært mange tilbakemeldinger om hvordan de hadde opplevd sangen. Hva hadde de sett for seg? Hvilke minner hadde det vekket? Hvilke tanker og følelser hadde de opplevd? Hva assosierte de denne sangen med?
Etterhvert ble jeg mer og mer klar over at jeg ikke hadde sunget en sang, men en sang for hver person. Det var så totalt forskjellige ting de hadde vektlagt og opplevd, trukket fra og lagt tid. Det var ikke lenger min sang, men mye mer deres enn vår.
Søndag ettermiddag kom. Det viste seg at alle de 24 andre hadde fått samme hemmelige oppgave. De skulle gi meg tilbakemelding på sangen jeg sang. Dette fikk de vite før jeg sang. Ikke rart de var helt med. Jeg var overveldet av takknemlighet. Dette hadde kurslederne gjort for meg, og samtidig som en demonstrasjon av persepsjon. For meg som artist var dette grensesprengende.
Jeg hadde fått demonstrert at jeg er som en kokk som lager mat for sinn og sjel. Når jeg serverer en og samme rett for 200 mennesker, blir det samtidig 200 forskjellige sanger. Alle opplever noe helt forskjellig, vi trekker fra og legger til ut fra hvem vi er. Jeg er mer en turistguide inn i et nytt område.
Dette gjorde underverker for min nervøsitet og prestasjonsangst. Om noe skulle gå galt underveis ville det likevel være en opplevelse de kunne ha glede av. Sin egen glede av. Vi var sammen om dette!
Og ikke minst: Ved å introdusere for mange rammer kunne jeg sette skylapper som ville begrense deres mulighet for å oppleve sangen på sin egen måte. Jeg kunne komme i skade for å ødelegge den personlige og private opplevelsen for dem.
Jeg vet ikke om dette var en nyttig historie for deg å høre, men for artister kan den være det.
Det er trivelig med småprat og humor mellom sangene. Kjekt å bli kjent med artisten utenom sangene. Må man på død og liv fortelle hva man vil med en sang, og hva man ønsker at folk kan forstå, er det jo mulig å utdype dette etter sangen.
Det sies at om man har et alternativ, er det tvang. Me to alternativer har man et dilemma. Nå har jeg fire alternativer: 1) Forklare noe om låten før jeg synger, eller 2) etter jeg har sunget – eller 3) ikke i det hele tatt. Jeg kan også snakke om noe som kanskje ikke har med låten å gjøre.
