Les historien om Alver Hymnen under teksten. Se urfremføringen på YouTube
Når sola senkar seg i havet og går ner
ser eg det vakraste av alle syn eg ser.
Når alle fargar målar himmelens melodi
veit eg at eg vil vera her i Alver all mi tid.
I Alver.
Her er eg blitt heil. Her vil eg bli.
All mi takk gjer eg til grenda mi
som elskar bygd og folk, og let alt godt få gro.
Dei vennesæle grannane som freistar fred og ro.
I Alver.
Når så ditt ansikt lyser mot meg soleblid,
då vonar eg at det vil alltid være vi.
Når sinnet syngjer denne sæle melodi,
veit eg at eg vil vera venen din i all min tid
i Alver.
Her er eg blitt heil. Her vil eg bli.
All mi takk gjer eg til grenda mi
som elskar bygd og folk, og let alt godt få gro.
Dei vennesæle grannane som freistar fred og ro.
I Alver.
Eg ser eit flagg i vinden, og eg veit så vel
at ætta ofra for å gje oss denne kveld.
Dei gav sitt liv til landet som var dei så kjær.
Dei som vi har å takka for det gode livet her
i Alver.
Her er eg blitt heil. Her vil eg bli.
All mi takk gjer eg til grenda mi
som elskar bygd og folk, og let alt godt få gro.
Dei vennesæle grannane som freistar fred og ro.
I Alver.
LENKE til urfremføring for samarbeidsutvalet for den nye kommunen mandag 4 mars 2019
Denne sangen startet som en følelse at takknemlighet overfor venner, klassekamerater, naboer og lærere da jeg var 16 år.
Jeg hadde flyttet til Lindås fra Bergen sentrum som 10 klassing og var en rotløs ungdom med gode evner og dårlige karakterer. På Lindås ungdomsskole møtte jeg lærere som skjønte min uro og hjalp meg å sette båd seil og kurs. Jeg ble ikke bare sett, men gransket. Etter et spik i pauseskuret ble jeg sendt til rektor Jan Ove Paulsens kontor. Men han kjeftet ikke. Han spurte hva jev ville med livet mitt og fortalte hvordan de kunne hjelpe meg med ekstra undervisning osv. Hva som helst nesten, for han mente jeg kunne bidra i samfunnet, det skulle ikke stå på dem.
Jeg fant også gode venner, og fikk venskap som har vart hele livet. Det var en helt annen nabokultur på Lindås. Var du på besøk hos venner i byen, satt du på rommet og ventet hvis de spiste middag. Det var skikken. På Lindås spurte foreldrene om du var sulten eller tørst med en gang du kom inn i huset. Eller om du skulle overnatte. Eller om de skulle kjøre deg hjem senere. Det var en raushet og omsorg som gjorde dypt intrykk på meg. Derfor handler sangen mye om alt det gode jeg fikk av grenden. Takknemligheten og tilhørigheten i sangen er altså ekte følt og opplevd. Men å få dette formet i ord og toner var en langdryg affære. Det er ikke lett å fine ord for slike følelser uten å bli svulstig. Men jeg synes det er viktig å fremheve det som har vert, og er bra – selv om det kan være flaut og vanskelig å formulere seg om slike følelser og tanker. Det gode som vi setter lys på vokser.
Jeg har ikke skrevet mye på nynorsk, så teksten ble skrevet og fremført på bergensk, dvs bokmål for representatntene for kommunene som skulle slå seg sammen til Alver. . Dette er nok ikke innertier i en nynorsk kommune som har så nydelig dialekt. Jeg elsker klangen i de nynorske vokalrike språket, så jeg har omskrevet teksten etter beste evne.
Melodien og de første strofene til versene kom allerde da jeg var 16, og det skjedde i Alversund da 4 venner hadde en utflukt til en liten øy i sundet nord for broen. Det var Kjersti Wiik, Ragnhild Ihle, Beate Botten (Helle) og meg. Det skulle altså gå 45 år før den ble ferdig og fremført, da tilfeldighetene gjorde at vil ble til Alver. Takk til alle dere som bærer frem denne gode kulturen som også jeg har hatt så stor glede av.
Kjærlig hilsen
Nicolay Leganger
